Tekst/Foto: Susanne Ward Ådlandsvik

Erik Eichner tilbrakte de første 19 årene av livet sitt i et land han ikke kunne reise ut av. Som 18-åring hadde han fagbrev som lastebilsjåfør, men jobben var både ensom og ensformig. I det tidligere Øst-Tyskland hadde han ingen mulighet for å krysse landegrenser, og det ble til at han kjørte fram og tilbake gjennom landet.

Han parkerte lastebilen og tok fatt på sykepleierstudier ved en diakonal høyskole i byen Potsdam. Ønsket om å bli sykepleier våknet til liv gjennom ungdomsarbeidet i en menighet som kameraten hans dro ham med til.

- Jeg ville velge et yrke hvor jeg kunne bruke mitt sosiale engasjement og jobbe med og for mennesker, forteller han.

Han var den første i familien som ble sykepleier, men i ettertid er det flere som har fulgt i Eriks fotspor.

- Faren min ble sykepleier som 50-åring, moren min tok en delutdannelse for å jobbe innenfor eldreomsorgen og søsteren min er sykepleier.

Muren falt
Mens Erik utdannet seg til å bli sykepleier, falt Berlinmuren og verden åpnet seg.

- Jeg hadde alltid ønsket å komme bort fra Tyskland, og nå var det en mulighet for det, sier han.

Han ble værende i hjemlandet noen år før han flyttet til Norge i 2001. I disse årene jobbet han både innen kreftomsorg og rehabilitering av hjertepasienter. I tillegg var han avdelingsleder og mentor for sykepleierstudenter.

De første årene i Norge, jobbet han som sykepleier på Universitetssykehuset i Tromsø. Deretter flyttet han og familien til Telemark hvor han blant annet har vært enhetsleder i Skien kommune og hjemmesykepleier i Notodden, Skien og Porsgrunn. I tillegg til jobb og familie, har han rukket å fullføre både en mastergrad og en doktorgradsavhandling i løpet av de siste fire årene.

Glad for erfaringene
Erik Eichner er fortsatt bosatt i Telemark, nærmere bestemt Nordagutu i Sauherad kommune. Reiseveien til Diakonova i Oslo er for ingenting å regne sammenlignet med avstanden til den forrige jobben han hadde. I ett års tid pendlet han over fjellet til Lærdal i Sogn og Fjordane hvor han var ansatt som pleie- og omsorgssjef.

- Det var et lite sted med små utviklingsmuligheter, men jeg er glad for erfaringene jeg fikk i denne perioden, både menneskelig sett og som leder, sier han.

Nå ser Erik frem til å bruke både utdannelsen og kompetansen sin i jobben som studieleder for master-, videre- og etterutdanningene ved Høyskolen Diakonova.

- Jeg er et kreativt menneske og trives ikke bare med å sitte på et kontor. Jeg vil gjerne være blant folk og synes det er spennende med organisasjonsutvikling. På Diakonova jobber vi for tiden med organisasjonsdannelse på høyt nivå og det er berikende å få være med på, sier han.

En annen viktig del av Eriks liv, er kampsport. Som seksåring begynte han med boksing, han har sort belte i kickboksing og har de siste årene drevet med den greske kampkunsten Pankration, som i førkristen tid var en olympisk gren.

- Det handler mye om å bruke kroppen og utvikle selvkontroll og disiplin, sier den aktive studielederen.